On occassion of the release of the Norwegian translation of the article "Así mueren los enemigos de la clase", that was originally published in English by the comrades from Struggle Sessions on the 11th of July this year, we mirror both articles:
Así mueren los enemigos de la clase
Om Lucanamarca 1983 og revolusjonær vold
«Til og med ganske progressive folk sa: ‘Selv om det er fryktelig, er det ikke til å unngå i en revolusjon.’ Kort sagt kunne ingen fullstendig avvise ordet ‘fryktelig’ … Sannheten er at de store bondemassene har reist seg for å fullføre den historiske oppgaven sin, og at de demokratiske kreftene på landsbygda har reist seg for å styrte de føydale kreftene der. Den patriarkalsk-føydale klassen av lokale tyranner, ondskapsfulle storfolk og forbryterske godseiere har i tusenvis av år dannet grunnlaget for det eneveldige styret, og er hjørnesteinen for imperialismen, krigsherrevesenet og det korrupte embetsmannsveldet.»
–Mao Zedong
«Det er flott. Det er ikke ‘fryktelig’ i det hele tatt. Det er alt annet enn ‘fryktelig’. Det er tydelig at ‘Det er fryktelig!’ er en teori for å forsvare interessene til godseierne mot bøndene som reiser seg. Det er tydelig at det er en teori for godseierklassen for å bevare den gamle føydale ordningen og legge hindringer i veien for at den nye demokratiske ordningen skal gjennomføres. Det er tydelig at det er en kontrarevolusjonær teori. Ingen revolusjonær kamerat må føre dette tøvet videre. Hvis det revolusjonære standpunktet ditt virkelig har slått rot, og hvis du har vært i landsbyene og sett deg om, vil du utvilsomt bli begeistret som aldri før. Utallige tusen av de underkuede – bøndene – slår ned fiendene som levde høyt på deres bekostning.»
–Mao Zedong
Anti-kommunister tviholder på deres skrekkhistorier om fortidens revolusjoner og sosialistiske statsprosjekter, og mest effektivt gjør de dette når de selv hevder å være kommunister. Denne metoden har blitt brukt igjen og igjen, men aldri så effektivt som mot Perus kommunistiske parti, som utgjorde den mest fremskredne revolusjonen i perioden etter den kapitalistiske gjeninnføringen i Kina, både på det praktiske og ideologiske. Vi som kommunister må forsvare denne revolusjonen, slik vi også forsvarer Den store proletariske kulturrevolusjonen, selv om den ennå ikke har tatt makten, slik heller ikke DSPK forhindret gjeninnføring. Begge viser likefullt en klar og udiskutabel vei fremover. De bør ikke vurderes som hovedsakelig forfeilet, men som lysende suksesser.
Det mest umiddelbare anti-kommunistiske angrepet på PKP kretser rundt en hendelse som fant sted i 1983, i de tidlige årene av folkekrigen. Den reaksjonære peruanske staten og de verdensborgerlige mediene refererer til denne hendelsen som «Lucanamarca-massakren». Lucanamarca er en landsby i Peru hvor over 80 mennesker ble utradert, ifølge Perus kommunistiske parti (69 ifølge staten). Dette har gjentatte ganger blitt brukt for å skape anti-kommunistiske myter om PKP og folkekrigen de ledet. Jeg føler det nødvendig å dele disse tingene i to. På den ene siden er det nemlig ingen som benekter partiets involvering i dette, minst av alle partiets leder formann Gonzalo, som både har vedkjent at ordren kom fra sentralkomiteen, og at overskridelser forekom. Hvordan så forstå dette, uten å tvære som en papehøye over dødstallene slik fienden alltid gjør, er den andre siden, hvilket i dette spørsmålet er hovedsiden.
Angrepet som PKPs sentralkomité beordret utgjorde til dels gjengjeldelse for mordet på en av deres kadre, Olegario Curitomay, som var svært kjær blant bondemassene i området. Jordbrukslivet i området var undertrykkende, mange hadde blitt bortført, myrdet eller voldtatt. Curitomay ble steinet, torturert til døde, buksprettet, og så stilt til offentlig utstilling. Denne urettferdigheten påkalte blod, og massene krevde det. Lucanamarca utgjorde en reaksjonær bastion – her hadde det allerede blitt utviklet og organisert en kraftig høyreorientert dødsskvadron (rondero) i form av sivile bondemilitser opprettet av staten. En utvikling som ble besørget for å understøtte den sosiale basisen til landeierne og staten selv, og organisert i frykt for kommunismens spredning. Disse dødsskvadronene begikk en rekke grusomheter mot folket, og mobiliserte de mest tilbakeliggende massene og filleproletarene til å utføre de fascistiske angrepene, som det mot kommandør Curitomay. Våpnene som ronderosene hadde fått av de peruanske myndighetene, hadde både amerikansk imperialisme og sovjetisk sosialimperialisme sørget for, for å bistå det peruanske komprador-borgerskapet med å knekke revolusjonen.
Som svar sendte PKP en resolutt og klar beskjed om at dette var en annen type krig – en folkekrig, til forskjell fra enhver av de utallige andre voldelige kampene i den peruanske historien. Mens de borgerlige sinnene går i fistel over dødstall, ser kommunister tingene slik de befinner seg i kontekst av tiden. Denne advarselen falt ikke for døve ører. For å forstå den gitte konteksten må en forstå måten Folkets geriljahær (EGP) var organisert på. Mens sentralkomiteen utstedte ordre, så var operasjonene på bakken desentralisert. EGP opererte hovedsakelig på to måter:
Den første måten var gjennom EGP selv, som hadde væpnede tropper med våpen konfiskert fra fienden. Men de besto av et relativt lavt antall mobile grupper med regionalt virkeområde, tidvis så få som tre til seks i én geriljahær-enhet. De bevegde seg i et område som spente over flere landsbygder, hvor de gjennom den strategiske defensivens rekker av "hit and runs" utførte mobile angrep. En bør også huske at dette var tidlig i folkekrigen, som hadde begynt først i 1980 ved at ubevæpnede kadre og soldater snappet til seg våpen fra politi og raidet våpenlager. I 1983 hadde den peruanske staten såvidt begynt å innse hvor mektig og effektiv PKP, dets hær og dets nye stat/front var.
Den andre måten geriljaene opererte på var gjennom bondemilitsene, som ikke var væpnet med konfiskerte våpen (som det på dette tidspunktet var begrenset tilgang på) men med jordbruksredskaper, dynamitt og andre dødelige men ikke-skarpe våpen. Disse styrkene var tallmessig betydelig større enn EGP selv, og deres medlemmer ble rekruttert inn i EGP. Dette var ikke trente soldater men bondemassene selv, bestående av de fattigste massene av de andiske urfolkene.
Massene kan være som en tidevannsbølge, og da sentralkomiteen utstedte deres ordre gikk demningen brast, hvilket frigjorde det rettmessige og skapende vredet hos massene. Å hevde overfor noen, og minst av alt en tidevannsbølge, at den enkelt og greit bør vende tilbake til havet og forholde seg i ro, er ikke riktig. Vi må forstå folkets sinne, og smerten de føler når lokale ledere som de har kjær, og som er av deres eget blod, utsettes for statlig terror og blir henrettet. Når massene går «for langt» kommer revisjonistene alltid til å si at «det er fryktelig», og de revolusjonære må da alltid si «det er flott». Dette ble uttrykt av Mao i hans rapporter om bondebevegelsen i Hunan under folkekrigen han ledet.
PKP forsto det dialektiske forholdet mellom kommunistene og massene på denne måten:
«Ingen ledere kan stille seg døve overfor massenes rop, blinde overfor deres styrke, være hardhaus eller likegyldig. Dette er uakseptabelt. Likevel, hva har vi sett? Blinde, hardhause, likegyldige og døve ledere – mister de sin anseelse som kommunster? Kommunistenes sjeler må tordne slik folkemassenes sjeler tordner, må glede seg over det som gjør dem lykkelig, smertes over det som skader dem, la seg begeistre av det som begeistrer dem, la seg inspirere av det som inspirerer massene. Hvis ikke blir den militantes fremtoning en ren formalitet, et insignia, et gummistempel, en form for etikette.»
Hendelsene i Lucanamarca var ikke et tilfelle av at massene gikk til angrep på feil tidspunkt og at partiet stilte seg på deres side, men at partiet mobiliserte massene til fulle for å slå et knusende slag mot reaksjonen, et slag som aldri vil bli glemt. Så er det selvfølgelig de folkene som med deres gummistempler faktisk bytter om på hvem massene var. De fremstiller utraderingen av en reaksjonær landsby som å «drepe massene», men ignorerer selvtilfreds det faktum at massene også tok del i utraderingen, støttet partidirektivet om å gjennomføre det, og befolket militsene og EGP. Ved å forveksle hvem massene er, forveksler de revolusjonær vold med reaksjonær vold.
Disse revisjonistene har ikke lagt bort deres borgerlige tenkning og borgerlige klassestandpunkt, og er derfor fortsatt tilbøyelig til å bli sorgfull over dødstallene som slenges rundt av «senderologene», de borgerlige akademikerne, og selv kilder som er direkte ansatt i Sannhets- og forsoningskommisjonen, et statlig plott høyst sammenlignbart med vårt eget COINTELPRO her i USA. De studerer kilder som Ivan Degregori, som var en av topplederne for Sannhet og forsoning. Han delte posisjoner innen Sannhet og forsoning med reaksjonære peruanske hær-generaler som Luis Arias Graziani, tidligere kongressmedlemmer som Beatriz Alva Hart og Rolando Ames, en rekke katolske prester og biskoper, og Lay Sun, en konservativ protestantisk kirkeleder. Dette sortimentet av reaksjonære var alle partisaner i opprørsbekjempelsen rettet mot revolusjonen, under statlig tjeneste, bestående av Fujimori-tilhengere og folk som støttet Alan Garcia. Til denne tilstelningen av en veloljet anti-kommunistisk svertekampanje, bistår Degregori som antropolog fra sin side med akademisk legitimering. I boken How difficult it is to be God legger han frem ideen om at PKP som følge av dets virksomhet i Lucanamarca i 1983 på et vis fremmedgjorde sin egen base av bønder gjennom anti-folkelig virksomhet, og ble tvunget (nesten et tiår senere) til å trekke bort fra landsbygda og inn i byen. Hvor enn forfalsket dette er, gjemmer det seg fortsatt konservative under den maoistiske fanen i USA som svermer rundt slike rapporter som møllen rundt flammen. De kan nå innta en tilgjort moralsk posisjon for å opponere mot maoisme mens de samtidig hevder at de selv er maoister. Ideen om at Degregori er en objektiv analytiker er rett og slett hysterisk. Ingen mengde siteringer eller akademiske pyntefjær kan viske bort hans klasseinteresser og hans rolle i Sannhets- og forsoningskommisjonen. Selv andre borgerlige senderologer som Simon Strong, David Scott Palmer et al. motsier denne tesen, og påpeker den overveldende bevismengden for at PKP kun økte sin folkelige støtte gjennom hele 1980-tallet og det tidlige 1990-tallet. Leser man amerikanske militæretterretnings-rapporter bekreftes også dette – de fryktet PKPs seier og at den peruanske staten skulle kollapse. Som PKP alltid insisterte på rykker folkekrigen i halvføydale land frem fra landsbygda for å omringe byene. Fremrykket mot Lima var ikke en strategisk retrett, men en respons på både subjektive faktorer og objektive forhold.
Disse liberale humanistene gremmes over volden i 1983, og når de gjør det gremmes de også over folkekrigen i Peru og fordømmer dens leder formann Gonzalo. Uten noe hensyn til historisk materialisme eller de mest tilgjengelige fakta insisterer de på at denne «massakren» fremmedgjorde bondebasen og styrket rekrutteringen til dødsskvadronene, og dermed skadet revolusjonen. Dette er en ren fabrikasjon. Massene selv forsto denne aksjonen, støttet den, og bidro selv til å gjennomføre den under partiets ledelse. Dette var ikke drevet frem av «agitatorer utenfra» eller lumske partiagenter med fremmed bakgrunn. De liberale sinnene koker opp eventyrfortellinger og maner frem spøkelser – ikke så ulikt rasjonalet som andre liberalister mobiliserer for å avvise den opprørske virksomheten til de amerikanske massene. Kun i liberale sinn oppfattes partiet som fullstendig atskilt fra de revolusjonære massene, og utfører massakre nærmest uprovosert og basert ene og alene på metafysisk blodtørst.
La oss da se på hva fakta er: Folkekrigen i Peru vokste seg stadig sterkere fra 1983 og opp til 1990-tallet. Under framrykkene mot Lima og andre storbyer vokste bondemilitsen og folkekomiteene år for år, og med disse vokste også både EGP og PKP. Revolusjonen bredte seg som en skogbrann, fra Andesfjellene til jungelen, og innover mot slumområdene rundt Lima, hvor byen i økende grad ble avskåret fra landsbygda. Fengslene ble organisert, hele regioner sluttet å bruke den peruanske statens valuta og gikk over til å bruke valutaen til PKP. Disse områdene utgjorde de mest utviklede og avanserte baseområdene i moderne tid, og overgikk alle tilsvarende eksempler i dag med god margin. Den nye staten var allerede fungerende over store deler av landet.
Som nevnt antok amerikanske myndigheters militærrapporter med bekymring at den peruanske staten ville kollapse, hvis infrastruktur hadde blitt bevisst avskåret av PKP og dets massebase. Folkekrigen blomstret, og dette er umulig uten bred støtte fra massene. Støtten fra massene var ubestridelig. Ingen enkelthendelse i 1983 kostet dem denne massebasen, og kunne heller ikke gjort det – en slik opportunistisk lesning av historien bygger teoretisk og ideologisk sett på grunnleggende mangelfull lesekyndighet. Revisjonister og opportunister har alltid vært avhengig av historisk revisjonisme (omskrivning av de historiske beretningene) i forsøket på å forandre visse oppfatninger om fortiden, i strid med historisk materialisme. Ideologisk svake og underutviklede kamerater kan tidvis la seg friste til å sluke denne typen anti-kommunistisk vås, men omfavner man den historiske materialismen kan man se hvordan deres fremvekst foregikk, og hvordan deres massebase ble utviklet og vokste gjennom folkekrigen. Folkehæren utførte mesteparten av massearbeidet med ansvar for iverksettingen av masselinjen og å vinne til seg flertallet av de peruanske massene på landsbygda og i slumområdene. Hele verden ble rystet til grunnvollene med bevegelsene i Peru, og den revolusjonære kommunismen var atter igjen tilbake på agendaen.
«‘Fordømt være svikernes ord’; alt har blitt vunnet ved revolusjonær vold.»
–Formann Gonzalo
Vi må nå hanskes med spørsmålet om vold sett fra det marxistiske perspektivet, hvilket fordeler seg i to hovedkategorier: revolusjonær vold og reaksjonær vold. Det er best at vi lærer oss forskjellen mellom disse først som sist. Blant de mest finslipte knivene de liberale slakteriene bruker for å hugge ned og partere revolusjoner, er det å forflate disse to distinkte voldsformene, og å slå sammen to til å bli én. Dermed gjør de seg selv delaktig i den reaksjonære og oftest statssanksjonerte volden.
Den statlige volden er i dette tilfellet væpningen av ronderosene, samt tilretteleggingen av opprørsbekjempelsen på landsbynivået, gjennom kolonialismens gamle ideologiske organer, hovedsakelig kirken. Den reaksjonære volden var steiningen, lemlestingen og den offentlige utstillingen av kroppen til en folkekjær revolusjonær og kommandør i PKP. Den reaksjonære volden er den historiske revisjonismen til de liberale kritikerne som forknytter seg over antall døde, og manøvreringen til Sannhets- og forsoningskomiteens ideologiske kontraopprør. Anti-kommunisme er reaksjonær vold.
Det er selvfølgelig de kritikerne som alltid søker å unnskylde den hvite terroren til fascistiske stater, ved å insinuere at det var revolusjonen som fremprovoserte reaksjonen. Denne argumentasjonen unnskylder staten for dens ugjerninger. Det unnskylder de mest tilbakeliggende i det peruanske samfunnet, som velvillig lot seg verve til dødsskvadronene. Dette utgjør hovedlinjen i Sannhets- og forsoningskommisjonens argumentasjon mot folkekrigen. De spiller på liberal, falsk likhet og liberal sentimentalitet. Kun motvillig og i etterpåklokskap legger de til skylden på Fujimori (delvis) for hans blodtørst, samtidig er de selv støpt i den samme formen som de som fikk ham rettslig frifunnet, mens formann Gonzalo fortsatt holdes som den trolig tettest bevoktede politiske fangen på jorden.
Vi er altså nødt til å lære oss å forstå at revolusjonær vold er den dialektiske motsetningen til reaksjonær vold. Vold er alt annet enn nøytral. Revolusjonær vold, hvilket alltid er rett, er når massene har fått nok av ronderosenes tortur, utbytting, mord og voldtekt, og når partiet påkaller massene som en mektig storm. Ingen, og minst av alle PKP, kan nekte de ruvende og fryktløse massene deres hevn. De som holdes nede under konstant trussel om reaksjonær vold besvarer viljen til et slikt parti, og deres oppstand er ikke mulig å slå tilbake. Å avvise utraderingen av klassefiender ville for PKPs del være forræderi mot deres eget folk, deres egen sak – det vil si det internasjonale proletariatets sak. Skjønt Lucanamarca langt fra utgjør standarden for revolusjonær vold, var det likefullt nødvendig. Det var nødvendig å gjøre det klart at denne revolusjonen var forskjellig fra alle andre revolusjoner som noensinne hadde rystet det peruanske samfunnet. Videre oppnådde det sitt mål og bidro til å redusere interessen for å tilslutte seg til dødsskvadroner. De som spiller forskrekket over de mer enn 80 som ble utradert av de revolusjonære styrkene, gjør det av utelukkende opportunistiske grunner, fra en posisjon preget av trygghet, hvor den hvite terrorens lemlesting og maltraktering ikke rammer dem – for disse er det så absolutt «fryktelig» og å «gå for langt». For revolusjonære som er dypt knyttet til massene kan vi si at «det er flott». Vi kan forstå smerten i fjeset til den svarte ungdommen i USA, som koker over etter å få hevn, og det er opp til oss å gi dem den typen parti som kan påkalle handling – deres hevn vil til tider også innebære overskridelser, og revolusjonære vil støtte dem, for vårt mål er å skape en revolusjon helt uten sidestykke.
Det vil alltid komme borgerlige angrep mot revolusjonen som plasserer seg selv til «venstre». Borgerskapet er avhengig av å oppkonstruere denne posisjonen for å forhindre enhver mulig styrking av det revolusjonære sentimentet blant folket. Den peruanske staten lærte leksen sin da den forsøkte å ydmyke formann Gonzalo ved å putte ham i et bur som et dyr, kledd i fengselsuniform, foran riksdekkende TV. Målet deres var å ødelegge mytene rundt ham og nedverdige ham. Det slo tilbake, og bidro bare til å menneskeliggjøre ham. De gjorde aldri den tabben igjen, gjennom opprettelsen av Sannhets- og forsoningskomiteen forsøker de heller å monsterforklare revolusjonen fra en hyklete «menneskerettslig» posisjon, mens de samtidig stiller seg bak statens overgrep, overgrep langt mer monstrøse enn den gjennomsnittlige fantasi er i stand til å fatte.
Kjernen i denne artikkelen ble skisset ut for lenge siden, og mange av de den retter seg mot har siden den gang korrigert sitt syn på den peruanske folkekrigen. Men løgnene fra senderologene og Sannhets- og forsoningskommisjonen er standhaftige og iltre parasitter, kontinuerlig søker de å kaste møkk på det som var den viktigste revolusjonen som har funnet sted siden Den store proletariske kulturrevolusjonen. Ironisk nok gjør mange av angrepene bruk av den samme gamle gambit-manøveren: Pek på overskridelsene, haus de opp og ut av alle proporsjoner, og fremstill det som om de utgjør normalen for hvordan revolusjonen forløper, mens man hele veien sørger for å holde borgerskapets terror trygt plassert utenfor eget synsfelt.
Det er i dag viktigere enn noen gang å forsvare folkekrigen i Peru, og å forsvare ikke bare dens arv men også dens fortsettelse. De store tilbakeslagene som følge av arrestasjonen av kamerat Gonzalo og nedtrappingen av militær aktivitet i 1999, er ikke annet enn buktninger langs veien. Tross angrep fra alle kanter fortsetter PKP å kjempe for å rekonstituere seg på nytt. Folkekrigen fortsetter, og på ingen tidspunkt har det peruanske proletariatet vært uten dets fortropp. Mer enn noen gang gjelder det å forsvare og holde dets arv i hevd. Mens mange har falt fra, står de revolusjonære urokkelig igjen. Som historiske materialister forstår vi også at ingen revolusjon har funnet sted uten disse buktningene på veien: Oktoberrevolusjonen møtte mange slike, og mange av de begynnende væpnede kampene i Kina ble knust, kun for at de revolusjonære skulle kjempe seg videre mot seier og atter igjen tilbakeslag. Men vi kan ikke gi etter for egen kynisme og begynne å tenke kortsiktig. Det ville innebære at vi glemmer selve grunnlaget for vår historie.
